På nært hold fikk Gunnar Aas se og føle hva som er drivkraften i det utrettelige arbeidet til harstadmannen Hans Petter Schjelderup og overlege Einar Eriksen ved Brannskadeavsnittet på Haukeland Universitetssykehus i Bergen. Med hjelp og støtte fra ressurser rundt seg, stiftet de to Children's Burn Care Foundation Ethiopia i april 2007. Stiftelsens hovedmål er å bygge et brannskadesenter for barn i Addis Abeba, samt å støtte utdanning av leger og sykepleiere og å drive brannskadeforebyggende arbeid.

I harstadregionen har prosjektet vært til de grader synlig gjennom en fantastisk innsats av Hans Petter Schjelderup. Sjelden har et innsamlingsprosjekt skapt et så stort engasjement blant befolkningen i regionen. En rekke arrangement har gitt penger til stiftelsen, og blant annet med en slags omvendt adventskalender, har skolebarn gitt penger til Children's Burn Care Foundation.

Prosjektet vakte også nasjonal interesse under Festspillene i år. Søndag 22. juni, på kaiområdet ved Kulturhuset i Harstad, sto 50 spinningsykler klare til å sysselsette syklister i åtte timer i strekk. Målet var å samle inn mest mulig penger ved å sykle de 6.885 kilometerne fra Harstad til Addis Abeba. Ingen hadde på forhånd trodd at syklistene faktisk skulle klare det dobbelte - de syklet seg hjem igjen, og spinningaksjonen innbrakte over 700.000 kroner.

Harstadmannen Gunnar Aas var ikke ukjent med Children`s Burn Care Foundation da han for kort tid tilbake var i Addis Abeba. Men at det skulle gjøre så sterkt inntrykk, var han slett ikke forberedt på. Her følger Gunnars egen historie om møtet brannskadde barn i Etiopia.

Høsten 2005. Harstad Tidende skriver om en arbeidsulykke hvor en ektemann og tobarnsfar blir kraftig forbrent etter å ha fått elektronstrøm gjennom kroppen. Tragisk, tenker jeg, før jeg legger vekk avisa og fortsetter å leke med min sønn som akkurat har lært å gå.

Noen måneder senere: Harstad Tidende skriver at det etter forholdene går bra med den skadede. Nå legger jeg mer merke til saken, leser at navnet til ulykkesfuglen er Hans Petter Schjelderup og at han sammen med Dr. Einar Eriksen har tatt initiativ til å hjelpe brannskadede barn i Etiopia. Yess tenker jeg. Jeg har selv vært i Etiopia og observert de tapre, men syke og skadede barna som ikke får hjelp. De har tydeligvis tatt plass i min underbevissthet siden Children's Burn Care Foundation (CBCF) når "rett inn" hos meg. Jeg deltar på arrangementer som champions league i Nordic hall og spinning på kulturhuskaia. Støtter faktisk stiftelsen med noen tusenlapper også, i likhet med mange andre, og registrerer i media at harstadregionen er spesielt engasjert. "Vi er med på noe stort" tenker jeg.

"Pappa"

Høsten 2008. Siste lørdag i november. Jeg trekker pusten dypt før jeg sammen med Einar entrer den eneste avdelingen (les: rommet) primært for brannskadede barn i Øst-Afrika. Tidligere på dagen har han vist meg rundt i Addis, snakket om hverdagen til folk flest og om historien til avdelingen vi skal besøke. Meget detaljrik, tenker jeg - og forstår hvorfor da vaktmesteren på ca 60 år oppdager Einar, klemmer han hardt i stor gjensynsglede og tiltaler han som "pappa". Jeg forstår etter hvert at det er Einar som har tegnet bygget vi er i, vært prosjektleder og altmuligmann i tillegg til lege og kirurg. Vi kler på oss sånne legefrakker med knappene bak på ryggen, skifter sko og går inn:

Enorme lidelser

Det første som slår meg er den enorme lidelsen disse barna gjennomgår uten hverken gråt eller hyl. Jeg følger med på "visitten", bak Einar og konsentrere meg om å se profesjonell ut. Når de ikke gråter, kan sikkert jeg også greie å la være tenker jeg. Vi er der primært for at jeg skal ta bilder til denne reportasjen. Med ett går det opp for meg at jeg ikke kan gjøre forskjell på noen. Jeg må filme og ta bilder av alle sammen selv, om det påfører dem ekstra smerte og jeg egentlig bare vil ut derfra fortest mulig. Virkeligheten er tøff, men jeg prøver å holde maska mens jeg tar bildene, de fleste av dem av en slik karakter at de sikkert ikke kan brukes i avisa. Først av en gutt på 10 år med skadde ben etter å ha falt ned en skråning hvor de brente søppel. Deretter ei jente på 5 år som datt i suppegryta, så ei jente med halve fjeset spist opp av ei hyene (venninna ble drept) osv osv.

Etter endt runde gir Einar sine direktiver på amharisk, og jeg forstår hvorfor det ikke er gråt: Alle øyner håp siden de vil få hjelp. En liten gutt har allerede fått operasjonstidspunktet mandag klokken 14.00. De det virkelig er synd på, er de som ikke får noe tilbud om hjelp, og det er mange. Veldig mange.

Besøket er over og Einar kjører meg til hotellet. Vi snakker om alt mulig og jeg forstår at dette er en mann som kan sitt yrke og som virkelig vil hjelpe. Vi håper byggingen av senteret kan starte snart, slik at både kapasitet og kvalitet bedres. Den kvelden tenker jeg mange tanker, lurer på hvordan stiftelsen kan skaffe penger i en fart og gleder meg over de som får hjelp. Tanken på de som ikke får hjelp skyver jeg vekk, det blir for nært og for vanskelig.

Her skal det bygges

Vi står på tomta ved siden av et stort Koreansk sykehus med flott beliggenhet i denne spesielle byen.

– Her skal det bygges, forteller Einar og peker med glimt i øyet bortover området.

Situasjonen er meget vanskelig per i dag, og nå står jeg altså på tomta hvor det skal bygges en avdeling på 800 kvadratmeter og tre etasjer. Innholdet blir 30 senger dedikert til brannskadede barn og tredje etasje skal innredes for spesialistutdanning av leger og annet helsepersonell. Einar gjennomfører ikke en eneste operasjon uten at det er en annen lege til stede som kan lære av det han gjør.

Brannskadesenteret som bygges takket være CBCF vil kunne stå på egne ben inn i fremtiden, og skal bli en del av et universitetssykehus. Det vil si at dette også vil bli en kompetansebrønn for hele regionen i fremtida. Og hvis eksempelvis Høgskolen i Harstad ønsker praksisplasser her, er det bare å ta kontakt.

Mangler 4 mill.

– Ikke en eneste krone av de innsamlede midlene er brukt ennå, forklarer Eriksen.

– Innen vi har nok til å starte byggeprosessen, står pengene på bok. Og vi mangler fortsatt i underkant av 4 millioner kroner.

Billig, tenker jeg. En flott brannskadeavdeling med 30 senger og undervisningsmuligheter til under 7 millioner kroner. Jeg kjenner jeg blir utålmodig, og håper Hans Petter greier å finne de siste millionene i en fei slik at byggingen kan starte. Det er derfor jeg engasjerer meg i den jobben Hans Petter og Einar med flere gjør. Og det som er spesielt interessant, er at stiftelsen tenker langsiktig og bygger kompetanseutvikling inn i driften.

Apropos drift. CBCF skal i tillegg til de nye 30 sengene også drifte de sju sengene jeg besøkte i går. Dette er det absolutt behov for, og det vil gi viktige signaler til samfunnet generelt og myndighetene spesielt. Hver seng koster 100.000 kroner per år, så stiftelsen håper på langsiktige avtaler slik at det årlig tikker inn 3,7 millioner kroner på konto etter at bygget står ferdig. Eventuelle sponsorer vil få regelmessige rapporter og bilder fra "sin" seng, og årlig vil om lag 400 barn få behandling.

Samarbeidet med myndighetene er upåklagelig og forsøk på for eksempel korrupsjon er ikke-eksisterende.

– Her får jeg gjennomslag for det meste, sier Einar - og det stemmer nok da jeg registrerer at han er populær i Addis, han blir blant annet omtalt som "the famous dr. Einar!" av folk jeg møtte på hotellet.

Overraskelse

For lang tid tilbake var jeg inne på stiftelsen sin hjemmeside og husker med skrekk og gru bildene der. Det er spesielt et bilde jeg husker godt (se http://www.childrensburncare.com, arkfane prosjekt). Bildet viser ei jente som ser helt forferdelig skadet ut i ansikt og hals, og jeg spør Einar om han husker henne. Einar lyser opp nok en gang og begynner å fortelle:

– Hun heter Tadeletsch og falt i bålet som 10-åring da hun fikk et epileptisk anfall. Hun overlevde, men gikk rundt i nesten seks år uten hjelp, før jeg ved en tilfeldighet fikk spørsmål om jeg trodde jeg kunne operere henne. Hun var den første jeg opererte, og det på et noe sviktende grunnlag, smiler Einar.

– Forresten behøver ikke jeg å fortelle dette. Du kan få snakke med henne selv i morgen hvis du vil.

Vi avtaler møtet, og hun sier ja uten å nøle når hun hører at hensikten min er å lage denne reportasjen for Harstad Tidende.

– Hvis min historie kan bidra positivt, er jeg med, sier hun.

Tadeletsch jobber som kokk og lærer på en sveitsisk institusjon som hjelper blant annet gatebarn. I tillegg driver hun skole for barn og unge. Hun har lært seg engelsk omentrent like godt som meg, så samtalen går lett. Jeg forteller blant annet om Harstad, og hun syntes det høres kaldt ut vinterstid, men sier hun gjerne skulle sett midnattssola. Tadeletsch er i strålende humør, og forteller at det er en meget god følelse å ha denne type jobb, kunne lage mat og ikke minst det å være lærer. Videre har hun akseptert sin situasjon og er smertefri både i kropp og hjerte, som hun sier.

Jeg legger merke til at hun skjuler den manglende handa så godt hun kan, og jeg antar at det er av hensyn til meg. Hun blir trist og alvorlig en gang under samtalen, og det er når hun forteller at hun skulle ønske hun hadde høyere lønn slik hun kunne gitt litt til Dr. Einar og CBCF.

Samtalen er over og vi hilser farvel. Hun smiler stolt, gir meg en klem og sier lykke til før hun rakrygget går inn for å fortsette jobben sin.